ANERKJENNELSES- OG NAVNGIVNINGSSEREMONI
Alle dere som er samlet her i dag,
kom nærmere.
Formålet med denne sammenkomsten
er dette:
Å anerkjenne
og gi navn
til dette barnet.
Født inn i dette universet ved
to personers handling,
(fars navn) og
(mors navn).
Født til en arv som,
når den rettmessig
er gitt
(ham/henne), skal bringe (ham/henne) kunnskapen og retten
til å gjøre som (han/hun) måtte ønske.
Overordnet,
ukrenkelig er det som (han/hun)
i senere år beslutter.
Det er skikken i vår rase,
den rasen kalt mennesket,
når et spedbarn,
lite og ennå usikkert
på rådende skikk og bruk
i gruppen og området
som det nå kommer til,
at noen andre og mer
voksne personer med erfaring
om alle de veier og stier,
de fallgruver og feller
som denne livstid kan ha,
påtar seg det ansvar
·å stå bi og hjelpe til
som best de kan,
med oppdragelsen av barnet.
I normale tider
forventes det ikke at dette
skal være noen tung oppgave.
Dog er det en faktor her
det ville være klokt
å dvele ved.
Og det er ganske enkelt dette:
Skulle så skje at
begge foreldrene forlater
den vei de nå
ser for seg (for legemer er
skrøpelige, og i
spillets mange fasetter
kan ting gå galt).
Skulle så skje, da
er det disse menneskers
plikt å tre inn
og ta disse to foreldres sted,
slik at de,
skjønt de ikke er knyttet
med blodets bånd til barnet,
påtar seg, ifølge løfter gitt her,
den fullstendige og
omhyggelige opplæringen av
dette barnet inntil det har
oppnådd fullt kjennskap
til sine rettigheter.
Er det personer her
som har lovet dette?
Godt!
Dere har nå hørt meg fortelle,
foran barnet, foreldrene
og dem som er samlet her,
om den plikt som dere,
(gudfarens navn) og
(gudmorens navn),
har påtatt dere å gjøre.
Jeg ber dere nå
svare meg direkte.
Lover du, (gudfarens navn),
og du, (gudmorens navn),
å gi dette barn
som enda ikke har fått navn,
all rimelig hjelp
og sikre at det får all den
veiledning som er nødvendig
for at det skal realisere sin arv?
Gjør dere?
Godt..
Og dere foreldre,
(fars navn)
og (mors navn),
samtykker dere
i at disse kan stå i deres sted?
Gjør dere?
Godt.
La det da være slik.
Det er enighet om det.
Og nå skal barnet
få sitt navn.
Har dere fire,
som er dem det nå angår mest,
dere gjennom blodets bånd
og dere gjennom løftets,
blitt enige om et navn?
Fortell meg det så.
Kan jeg få holde barnet?
Hallo og
velkommen hit.
Navnet som du mottar her, er ditt.
du kan bruke det
eller forkaste det
som du selv vil.
Det er vår gave til deg.
Til alle dere som nå er her sier jeg
at det er
talt på vegne av dette barnet, og løfter er blitt gitt,
både av foreldrene
og av disse to
, som gjennom sin villighet
har
påtatt seg ansvaret
for å sikre at unge
(spedbarnets navn)
her skal ha som sin rett
alt det vi, som er av
samme rase, form
og natur, kan gi.
Og dere, vitnene,
må også i korthet få vite
hva det er vi gir
(ham/henne).
I korthet er det slik:
At (han/hun) får enhver mulighet
til å forstå
de regler vi spiller etter
i det spill som kalles livet,
og videre
at alle vi tilstede her
gjør vårt til at (han/hun) får den veiledning
og
kunnskap
som vi har oppnådd
på den vei vi alt har gått.
Men husk alltid dette:
Livet til unge (spedbarnets navn)
er (hans/hennes),
og til sjuende og sist
er det(ham/henne) som velger den vei
(han/hun) skal gå
og det spill(han/hun) skal spille.
Og skulle (han/hun)
senere beslutte
å vende seg bort fra det
som for oss synes å være det eneste spill som er umaken verdt
,
da er også det (hans/hennes)
rett.
Vår jobb er å undervise
og å sikre
at (han/hun) i tiden som kommer,
oppnår den friheten
og selv
kunne dømme godt og riktig
om sin egen skjebne.
Vi hjelper, vi underviser,
og ved våre ferdigheter
gir vi vårt medmenneske
evnen
til å forstå.
OG DET ER DET HELE.
La ingen si:
«Du må gjøre slik eller slik,
det har vi besluttet.»
La det så være slik.
Ved å bevitne denne navngivingen,
viser dere
at dere ønsker personen
(spedbarnets navn),
som (han/hun) nå kalles,
velkommen hit til gruppen vår og anerkjenner
(hans/hennes) tilstedeværelse.
Og nå, som den siste handling, alle dere tilstede her si «hallo» og ønsk
(spedbarnets navn)
velkommen.
Godt.
Mor, ta barnet ditt,
som nå er anerkjent og ønsket velkommen
her.
Og la oss alle gå
hver til vårt, i det vi husker
at når vi ser
(spedbarnets navn) igjen,
så har vi ønsket (ham/henne) velkommen
denne dagen.
Tusen takk.
L. Ron Hubbard